Doning, hovedbøl, pralhans. Bøling, dåse, miging. Matias Faldbakken er tilbake med en ny, kødden roman, og denne gangen med enda flere kuriøse, bondske, og nesten alltid hysterisk morsomme gloser. Boso, tampen, skrud, krumtapp, rekel. Selv skjønner han ikke helt hva folk mener.

– Folk spør om det, men jeg sitter ikke og presser dem frem. Det er kanskje den bygdeleia som er språket jeg har med meg. Men jeg merker også at jeg bruker en del ord og uttrykk som begynner å bli gamle. Blant annet var det et ungt menneske som ikke helt var med på tittelen på boka, 

. At det var litt gammelmodig, sier Faldbakken.

– 20? Det er vel også en del hverdagslige ord som plutselig blir utdatert og ikke passer i samtiden.

 begynner når en unge kommer ut av skogen, forkommen, på alle fire, og blir funnet av den enkle gutten Oskar, som tar den med til bruket hvor han jobber for kost og losji. Vi er i en slags fabelaktig skrønehistorie. Det er alltid vanskelig å ta Faldbakkens burleske og begjærlige fortellinger på alvor, og i denne boka kanskje vanskeligere enn noensinne, men det er også et alvor her, insisterer Faldbakken. Han har villet utforske hva det vil si at man har en barndom som ligger i mørket og minner som er utilgjengelig. Hvordan ser et traume ut hvis man ikke husker det?

– Jeg ville skrive det ut gjennom en utviklingshistorie. Jeg unngår i hele boka å beskrive grafisk eller tydelig og klart hva traumet bestod i. Men med de to eller tre stakkarene som finnes som koordinater i boka, prøvde jeg å lage et abstrakt bilde av hva et traume kan være. Det er ambisjonen med boka, å beskrive et traume uten å trykke selve hendelsen opp i trynet på folk. Så det er nok summen av Oskar og ungen som er mitt bud på å beskrive et traume, uten å male det ut.

Ideen kom da han snubla over en av de viltbarnhistoriene fra opplysningstiden. Den gang var det føljetonger, nesten kjendisaktige historier, hvor ryktene og historiene om at det hadde kommet en unge ut fra skogen som var oppdratt av hunder eller ulver eller hva det var, vokste seg gjerne store og rare.

– Bak de historiene ligger det forsømmelse og traume da. Så var forsøket å beskrive traumet uten å se det, å skrive i blinde. 

Quote text coming in what a bout a longer text how will this actually look

Det var også en innskytelse jeg fikk, du vet alle bøker om å skrive filmmanus og den slags understreker at man må kjenne hovedpersonens motivasjon og hva hen vil og kommer fra. Så tenkte jeg i forlengelse av de Kaspar Hauser-aktige historiene, at her gjør jeg det motsatte. Verken personen, omgivelsene eller forfatteren vet hvor ungen kommer fra. Det var oppgaven jeg ga meg selv, romankarakterpremiss snudd på huet. Jeg vet like lite som deg som leser. Kan den mangelen være motoren i en bok, var det jeg ville prøve ut.

 er en roman man ikke kan gjengi for mye av handlingen fra. Men ungen utvikler seg, det er en vill og uregjerlig livsform. Forviklinger oppstår på bruket, og etterhvert forlater vi bygda, og beveger oss inn til byen, samtidig som vi beveger oss fra en fjern, nesten mytologisk fortid, til en høyst moderne og samtidig storby.

Den gamle tanken om at romanen som en form som kan romme hva som helst, er noe som slår ned i en mens han leser boka til Faldbakken, og kanskje i enda større grad enn i hans tidligere bøker. 

– De første bøkene jeg skrev, for rundt 20 år siden, da slo jeg meg veldig løs. Og så strammet jeg veldig inn, og så har jeg vel gradvis åpnet opp igjen. Det er som en liten tretrinnsrakett, disse tre siste. Det tror jeg har vært litt halvbevisst. Siden jeg har hatt lange opphold fra skriving, og aldri har vært en skrivende figur. Jeg hadde jo et ti års opphold hvor jeg ikke skrev noe, så jeg måtte på en måte lære meg å skrive på nytt med restaurantboka, The Hills. Da var det litt av oppgaven jeg ga meg selv, å gjøre det trangt og vrient.

– Vi er fem har også et ganske klar ramme på et vis, kjernefamilien…

forlater jeg ikke bygda egentlig. Mens denne her beveger seg både i tid og rom.

– Det er som om rammen rundt handlingen bare plutselig opphører underveis?

– Ja, det var planen det. Man vet jo aldri hvordan det skal utspille seg, men jeg visste at vi skulle inn i byen, og bli et lite portrett av Oslo, kanskje. Både den fysiske og mentale utviklingen til denne ungen, det ville jeg hive inn i en slags tidsmaskin, hvor man begynner med å ha øyekontakt med 1700-tallet helt i starten, og så ender det opp på Per på hjørnet på slutten. Jeg ville få fram det spennet, mellom en nesten mytologisk tid, til en flat, hønsegul dag i tingretten.

Boka fremstår i stor grad som den er skrevet på innfall som har dukket opp underveis, av en forfatter som lar seg rive med. Han plotter aldri ihjel ting, forteller han. Da blir det like kjedelig for både leseren og forfatteren å tråkle seg gjennom. Noen elementer vet han at skal med, men innfallene er litt av moroa med å skrive.

– Jeg vil gjerne skrive om alvorlige ting, men jeg klarer ikke sitte med prestemine og dosere om alvoret på en alvorlig måte. Mye av det jeg skriver om som er vanskelig prøver jeg også å forstå ved å dra det gjennom, ikke nødvendigvis komikk eller humor, men et eller annet vidd som dukker opp mens jeg holder på. Det er rart med skriving, at man kan lære seg selv ting underveis mens man elter språket, eller whatever.

– Denne litt eventyraktige, skrøneaktige formen, hvor kommer den fra?

– Det er kanskje en litt corny og klein anekdote, men da ungene mine var små, og jeg ikke skreiv så mye, leste jeg ofte eventyr for dem. Da slo det meg at den klassiske eventyrformen til Grimm-brødrene og Asbjørnsen og Moe er utrolig effektiv. Det er et format du kan bruke til alt. Du kan sette opp et helt outlandish premiss, A, B, C, og så kommer Frosken forbi og løfter på hatten og sier «God Aften til Dem» med den største selvfølgelighet. Kanskje det var en liten gnist til at jeg velger en slags realistisk ramme, men ikke har noen skrupler med å introdusere hvilket som helst premiss.

– Du sier at det er vanskelig å være for alvorlig, selv om man skriver om et alvorlig tema. Men samtidig føles det nesten som om du saboterer for den potensielle alvorlige lesningen av boka med humor?

– Ja, til dels har jeg tenkt at det har vært et større problem med mine tidligere bøker. Denne er tettere på og mer emo enn noen gang, har jeg tenkt.

– Særlig når man kommer inn til byen. Da er det et stemningsskifte, fra overdrevet og skrønete, til nesten melankolsk?

– Ja. Da dukker det også opp en romanse, som jeg aldri har skrevet før. Der føler jeg at jeg går rett på. Det er flere som har spurt – ikke i forlag og alle de ja-menneskene der ute, men andre journalister – hvordan jeg klarer å skrive så distansert om fæle ting. Men det er ikke sånn jeg opplever det. Dette er jo nesten sentimentalt, har jeg tenkt selv.

– Nei, det er jeg ikke, men jeg tror ikke det er noe galt med det heller. Jeg er bare ikke vant til å være så emo.

– Ja, det er kanskje et bedre ord. Men ja, jeg prøver å venne meg til det. Den boka her krevde det.

Faldbakken poengterer selv at han snakker mye om å lage bilder når han skriver.

– Det er på en måte det jeg prøver på: å vise fram noe i stedet for å forklare det. Det blir kanskje ofte misforstått når det gjelder klassiske litterære narrativer, hvor man hamrer på hva historien er og hva man vil si. For meg, som jo kommer fra et annet sted, fra billedkunsten, er det ikke alltid hva man vil si, men hva man vil vise.

– Men når man gir det en språklig form så forventer kanskje mange et svar?

– Ja, eller en fasit eller konklusjon. I de siste bøkene har jeg jo også lagt meg tett opp mot en nesten filmatisk narrativ utvikling. Folk er jo fora opp på Netflix og de greiene der, som er så formelbasert at folk blir helt tullerusk hvis de ikke får den konklusjonen. Jeg får så mange DMer: jeg elska boka di, men hva var det som skjedde på slutten? Folk holder seg ikke for gode til å spørre direkte. Slike meldinger får jeg mange av. Men det viser jo at jeg klusser litt med forventningene til narrativet. Selv om jeg mener jo selv at det ikke er helt abstrakt. Jeg syns jo selv at jeg samler trådene, selv om det er litt vagt, kanskje.

Og vagt er det unektelig. Men det er også lett å trekke linjer mellom Faldbakkens bøker. Når jeg påpeker at det er noe beslektet mellom den ville krabaten i 

 og den etter hvert fryktinngytende klumpen i 

– Det er det ingen andre som har påpekt. Mens jeg skrev syns jeg nesten at det ble for tett på. Det er egentlig samme premiss: det er en eller annen Fritjof Fomlesen som får et vesen som utvikler seg mellom henda på ham. Det er ingen andre som har nevnt det, men jeg syns selv det ble veldig åpenbart.

– Og det er nesten en fortsettelse? Der var det en slags uidentifisert størrelse, så er det her utvilsomt et menneske.

– Ja, helt klart. Selv om det ikke var planen så tror jeg absolutt man kan se det sånn. Hele poenget med den leireklumpen var jo at det var noe midt imellom et objekt, et slags husdyr og en person, og så nærmer den seg mer og mer en person, men så slutter boka. Og så begynner denne boka egentlig der den forrige slutter.

– Det må være en eller annen fascinasjon over en uartikulert og fremmed størrelse, som samtidig er kjent?

– Ja, og i de gamle bøkene mine er det også noen ustyrlige unger som heller ikke passer inn i noe system, som bare er vill kraft. Det ligger der det.

– Og nå nærmer du deg en slags forklaring på hva det er?

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg vetta faen. Men hvis man skal si noe opplagt, så er det vel at når man beskriver en figur som er umulig å sette inn i system så beskriver du også indirekte konvensjonene og reglene til dette systemet.

– Det er øyeblikk i boka hvor det føles som at du gjør narr av ditt eget alvor. Gjør du det?

– Ja, eller protesterer i hvert fall litt underveis.

Noe av det mest eiendommelig med den traumatiserte ungen, er hvordan den snakker. Først virker den nærmest språkløs, før det etter hvert virker som den har et slags språk fra før, som er i ferd med å løsne. Men man får aldri ordentlig tilgang til ungens språk, før helt på slutten.

– Når det slippes løs på slutten er det hennes språk, første gang hun snakker, og hun får siste ord i boka. Samtidig er det jo en slags rettsregistrering. Hennes burleske, naturbarn-aktige måte å snakke på blir filtret gjennom statsapparatet, de to formene flyter over i hverandre. Det kommer i form av et dikt på slutten, som man får tåle at er et dikt.

– Er du redd for at folk ikke skal tåle det?

Det moderne Oslo som portretteres i boka er et slags Sodoma og Gomorra. Oslo er en by som har brent mange ganger, påpekes det. Og i motsetning til på bruket, der en enkel bruksgut kan gjøre nytte med nevene, fremstår byen degenerert, et sted for nervesammenbrudd og usammenhengende oppførsel, et sted man drar for å miste seg selv.

– Det Oslo som jeg beskriver der er en slags blanding av inntrykket til noen som kommer hit for første gang, og en beskrivelse fra noen som har vært her alt for lenge.

– Som deg selv? Hvor lenge har du bodd her?

– Fra og til i 30 år. Hva syns du selv, er det for lenge?

– Jeg har alltid tenkt at det har en verdi å være et sted over tid?

– Det er det absolutt. Man får jo også et behov for å forstå de gatene man har gått i 30 år. Oslo-historie er noe av det morsomste jeg vet å lese.

– Ja, de sier at jo eldre man blir jo mer opptatt blir man av lokalhistorie.

– Nei, det er ikke så rart. Og detaljer, blir viktigere og viktigere. Der man brukte store overskrifter som ung blir de mindre og mindre, og detaljene blir større og større. Krig og kapitalisme og urett hviner rundt øra på en, mens man går og lurer på hvor vollen egentlig gikk mellom Øvre og Nedre Vollgate i Christian IVs Christiania.

De tre siste bøkene har vel handlet om en type nostalgi også, påpeker Faldbakken.

– Det er en formulering i boka, etter vi har kommet oss til byen: «Mitt blikk på samtiden slukner?» Er det sånn du ser det selv?

– Både ja og nei. Mitt blikk slukner, men jeg stirrer fortsatt.


Intervju

Willa Wathne

Matias Faldbakken har skrevet sin mest emo bok hittil

God Aften til Dem, Matias Faldbakken 

Jeg sitter ved et svømmebasseng på en øy i middelhavet og prøver å overkomme min aversjon mot tyske turister, særlig mot han som har lagt de upleide føttene sine langt ut mot bassengkanten sånn at jeg må trippe over ham for å komme forbi. Jeg skriver dette fordi et agg eller en avstandstagen mot verden er noe som definerer meg. Ikke bare når jeg skriver, men når jeg lever også. Jeg føler at jeg alltid står i spenn mellom to ytterpunkter, mellom agg og avstand på den ene siden og en drøm drømmen om å omfavne og omfavnes på den andre.

Den spenningen tror jeg er et grunnpremiss i alt jeg skriver. Kanskje egentlig i alt jeg gjør.

Jeg skjønner ikke hvorfor det er så jævlig mange tyskere her. Med en gang vi landet på denne øya hørte vi dem brøle til hverandre. Jeg liker dem ikke. Liker ikke at de ikke anerkjenner nærværet av andre mennesker, men bare ser surt opp på deg og vifter med de upleide tåneglene sine for å markere at de eier den kubikkmeteren med luft som til enhver tid omgir dem. Dette er ikke den skandinaviske sjenansen, den kjenner vi, å gå litt usikkert rundt med et håndkle slått om skuldrene, og kanskje smile så forsiktig at ingen andre ser det. Den tyske turisten sender deg ikke et forsiktig smil tilbake. Han stirrer bare surt, som om du har invadert deres private lebensraum med badeskoene dine.

Og alt jeg sier er usaklig. Kjæresten min smiler til alle og alle smiler til henne. Jeg vet at det er min usikkerhet som projiserer fiendskap på alle rundt meg, og jeg vet at jeg tyr til verdens mest forslitte fiendebilde, og jeg tror at han fyren med føttene er nederlender, ikke tysker. Men det føles sånn allikevel. Det føles sånn når du lander i turisthelvete etter å ha sittet på kaféer i storbyer og bestilt drinker på språk du ikke kan for å glemme hvem du er i noen dager, for å prøve å fornekte at du strengt tatt er en tysk turist du også.

Og det føles faktisk sånn for de vi er her og besøker, en nordmann og en italiener som har reist ned hit til øya for å jobbe, hun på et universitet og han i en helsekostbutikk. De liker ikke tyskerne de heller, og vi bonder litt på det.

I går kveld satt vi på den svære takterrassen deres og så utover fjellene. Det var måneskinn, vi drakk cava og spiste macadamianøtter og hørte på new age-musikk produsert av RZA fra Wu-Tang Clan. Hun vi besøker fortalte at det fantes en egen spiritualitet på denne øya, og at den fantes både i folka og naturen. Og så fortalte hun om chakraer, om Shiva og Shakti og om hvordan vi dras mellom dem, mellom det maskuline og det feminine, jorda og universet. Og jeg kjente meg igjen i det hun snakket om, fordi jeg tolket chakraene om til spenningen mellom avstand og nærhet, frihet og bundethet, den doble ambisjonen om slippe unna verden og om å komme så tett inntil den som mulig, som definerer alt jeg skriver.

Derfor er jeg helt enig med deg i at kritikk er en kjærlighetshandling. Jeg vil vel drive det så langt som til å si at jeg ikke ville stole på noen form for skrift som ikke var drevet av kjærlighet. Eller av begjær, kanskje. For hvorfor skulle vi skrive, hvorfor skulle vi i det hele tatt befatte oss med dette om det ikke var for prøve å komme nærmere?

Jeg tenker på et intervju med Mötley Crüe fra 1984. Nikki Sixx og Vince Neill svarer vennlig på journalistens spørsmål om all dritten som ble kastet opp på scenen.

There were a few missiles flying around whistling about your ears. Why do you think that was going on?

Nikki: We dont think there was enough. At our concerts, that we headline, we ask the audience to throw shit at us.

Vince: That was great! Somebody had the imagination to come with some liver packed in some case.. (her begynner alle å snakke i munnen på hverandre, og det blir vanskelig å følge)

Nikki: Everybody told us that you guys go on stage you gonna get pelted with all this stuff, we go that´s good, that’s great, that’s what the audience does to us

So should it be seen as affection rather than aggressiveness?

Vince: Yeah, because that means they want to get close to you. If that means they want to get close to you to beat your face in or they want to get close to you to get to know you, at least it’s, like, closeness.

Og når jeg kommer på dette er det fordi de mest forbanna tekstene jeg selv har skrevet har vært kjærlighetserklæringer, desperate forsøk på å gjenopprette et forhold som slås i stykker hele tiden, mellom verden og meg selv, mellom et tenkende, følende og skrivende jeg, og et kulturliv som med kynisme, horeri og generell stupiditet alltid får meg til å ville slå opp.

Vi satt ute i måneskinnet og så utover fjellene. Venninna vår snakket om Shiva og Shakti og RZA pumpa diazepam-beats på en liten bluetooth-speaker. Og i det hun var på sitt mest entusiastiske virket det som om hun ble hun skamfull. Hun avbrøt plutselig seg selv og spurte om vi gadd å høre mer på new age-røret hennes.

Hun og jeg er ganske like, tror jeg. I hvert fall demografisk. Vi ble født i Oslo midt på 1970-tallet og vokste opp i et miljø som vendte blikket bakover. Foreldrene våre, lærerne våre, folkene vi så på barne-tv, alle hadde de en gang marsjert, om ikke særlig taktfast, mot lyset av en ny morgendag. Men morgendagen kom ikke. Det var bare vi som kom i stedet. Med stinkende bleier og umettelige små gap lenket vi dem fast til livet. Og hvert skritt inn i våre egne liv tok vi mot horisonten av deres tapte muligheter. Slik lærte vi at alle posisjoner var inntatt allerede. Slik lærte vi at alt var en pastisj. Slik lærte vi å skamme oss over i det hele tatt å prøve. Slik lærte vi at det ikke finnes noe alternativ.

Jeg tror det er en grunn til at vår generasjon så betingelsesløst slukte dette neoliberale mantraet. For vi hadde ikke lært å navigere mellom verdensbilder. Vi bare lurte oss selv til å tro det. Eller kanskje vi ble lurt. Vi vokste opp i en kultur der staten kunne knipe hardt igjen på lyd- og bildestrømmen som definerer hvordan folk som ikke vet bedre forholder seg til verden. Og vi visste ikke bedre. Alt vi fikk var utvalgt på Marienlyst og sendt oss via Tryvannstårnet. Og alternativene vi visste om sto først og fremst i opposisjon til denne hovedstrømskulturen, som for å bekrefte den: idealistiske nærradiostasjoner som drev med forbønn eller spilte punk, og i sin skakke marginalitet ikke truet det bestående.

Grunnen til at jeg snakker om chakraer, som jo innledet hele denne ekskursen, er at jeg kjenner igjen den samme spenningen, som jeg har funnet i alt fra håndskriblede notater i hjørnet av kladdebøker på videregående en strekgubbe som blir dratt nedover og oppover, mot jorda og mot himmelen, det var meg som prøvde å håndtere kaoset som oppsto i meg etter at jeg for første gang hadde blitt tatt i mot av en annen kropp, smeltet inn i denne kroppen så og si, og i en lærebok i jordmorkunst fra 1500+tallet som jeg fant i et nedstøvet magasin i kjelleren på UB, der jeg hadde en studentjobb som bokoppstiller med lønnstrinn 1 for ca 20 år siden. Et bilde der to menn ser opp på stjernene, en gammel mann og en gutt med et astronomisk apparat, utenfor et rom der en kvinne føder et barn, og det er nettopp den samme spenningen det å skrive handler om for meg, og selvom jeg da ikke lenger er kritiker er alt jeg skriver kritikk, alt jeg gjør er kritikk, den samme spenningen mellom himmelen og jorden som min venn fortalte om på terrassen i går kveld, spenningen mellom avstand og nærhet, mellom det som er langt der borte og det som er akkurat her, men som kanskje likevel er aller lengst unna, spenningen mellom impulsen til å trekke verden til meg, og til å holde den på avstand, til å elske og til å observere, og kanskje det som kommer mest hatefullt til uttrykk er kanskje kjærligheten, når jeg skriver rasende, pompøst, frekt og arrogant, når jeg “tøffer meg " er det kanskje akkurat da jeg er på mitt mest sårbare og mest kjærlighetsfulle. Men nå er jeg altså ikke lenger kritiker, og kanskje det er derfor jeg har gitt opp det håndverket, nettopp fordi jeg forsto at jeg ikke kunne skrive slik jeg ville skrive innenfor kritikkens rammer, og kanskje det var derfor jeg var opptatt av å sprenge disse rammene. Og jeg merker det mer og mer, etter hvert som jeg blir eldre, at jeg ikke er i stand til å skrive noe annet enn dypt personlig, faktisk, fordi alt annet blir fake.


Og derfor får du, når du velvilligst har bedt om noen kommentarer på teksten din, enda en selvoptatt ekskurs, en i beste fall anekdotisk bevisføring for det jeg skal si nå, som kanskje er det jeg trenger å si om teksten din, at det kan se ut som om du rydder ambivalensen ut av feltet. Når du da bare skal skrive kjærlighetsfullt om det du skriver om, hvorfor lar du det da ikke være plass til den dårlige kritikken? Tilegnet alle jeg har gitt dårlig kritikk, skriver du og det kan minne om en mea culpa, som om du hadde begått et forbrytelse,eller kanskje heller en mild forseelse, men faen heller, som kritiker er du også ideologikritiker, Jeg tror du er helt klar over det, og jeg tror også at du anerkjenner viktigheten av nettopp å produsere dårlig kritikk innimellom, men det du trekker frem som gode eksempler her er alltid gode kritkker. Tommy har for eksempel, så vidt jeg vet, aldri skrevet noe negativt om noen. Susanne er ikke kritiker, men kurator. Hennes jobb er - uansett hvor bra hun ellers er - å produsere ideologi på vegne av sitt eget felt.Kanskje jeg er for preget av min egen generasjon x-kontrære skepsis til alt som lukter ideologi (neoliberalismen var jo jævla god til å kamuflere at den faktisk er en ideologi den også, og dette er vår generajons fatale feilsteg, at vi kjøpte neoliberalismens no alternative-ideologi og trodde at vi var noe annet enn stupide nikkedokker i vår kontraritet, i vår selvgratulerende avsløring av alle forsøk på å etablere alternativer til den), men altså, din kjærlighetsfullle og omsorgsfulle omgang med kunst og kunstnere, din påpekning av at kritikkens fremste opppgave er å identifisere verkets grunnidé, kan atså leses som et farvel til, kanskje ikke mer enn til dette, ideen om kritikk som autonom estetisk aktivitet, ideen om kritikk som cocky selvposisjonering,. altså, din nyvunne og kjærlighetsfulle omgang med kritkken kan leses som et farvel til kritikken i seg selv, og et goddag til pedagogikken, et goddag til katalogene, et goddag til fraværet av ideologikritikk som er så totalt omsluttende i kulturen akkurat nå, ideologikritikk er erstattet med normkritikk, i stedet for å vende børsa innover og fyre løs, eller i det minste fyre løs fra det singulære og fragile perspektivet som et jeg, uansett hvor cocky og selvopptatt det måtte være, besitter, fyrer løs i hytt og pine, retter man heller det kollektive skytset mot noe vi alle kan enes om er fienden,og det er ikke noe i veien med å etablere fiender, det vanskelige her er å inngå i det store viet. At enhver rotes inn i et vi der man kanskje føler seg hjemme, men som hemmer tanken, ideene, friheten, det sosialiserende og sanksjonerende viet som i all sin pluralitet, eller kanskje simulerte pluralitet, ikke gir plass til kontrære perspektiver, og en kollega sa det slik i gjor sommer - du skal være veldig priviligert for å gå rundt og være kontrær - og kanskje derfor kontrær er et vanskelig ord, eller et feil ord å bruke, la oss si et sosialiserende og sanksjonerende vi som ikke tåler å utfordres, som for eksempel da en kritiker i aftenposten (deg), cocky nok, avskrev hele kunstnerskapet til en nå , og dette påpker du selv, eksepsjonelt selgende kunstmaler, noe som selvsagt var litt harry, kanskje, men som avstedkom en haug av karakterdrap som ærlig talt var , om ikke skremmende, så i hvert fall litt sørgelig å lese for hans venn og kollega som nå hat flyttet seg fra et bassent på en terrasse vis a vis en katedral a og ser ned på turistene i stygge klær og håper at noen tror at han er rik nok til å eie denne terrassen, eller i det minste leie den.

Essay

– Jeg skriver for å tøffe meg 

Ideen om kritikk som cocky selvposisjonering (del 1)

«What’s your favorite idea? Mine is being cre-a-tive. Where do you get the idea? I just try to think creatively» synger en notisblokk i første episode av 

. En fargerik dukketrio synger sorgfritt med, før scenen går over i urovekkende dans, hvor dukkene transformeres om til mennesker i kostymer til off-beat musikk og hjemsøkende skrik. Siden den ble lagt ut på Youtube i 2011 har første episode av 

 TV-serie av det, med premiere på britiske Channel 4 i disse dager.

I serien blir vi såvidt kjent med tre protagonister. «Yellow guy», «red guy» og «the duck», mens de i det ene øyeblikket lærte om temaer som kreativitet, kjærlighet, familie og vennskap og i det andre sang om hat, død og frykt: «Everybody hates you and no one cares», «An old man died, but look, a computer» og «Or you’re just generally unlikeable in a way that is hard to pin down».

En enkelt episode i sesong to utgjør tiden det tar å se hele første sesong (en halvtime). Skaperne laget Youtube-serien med den estetiske ideen i fokus og manuset sist, mens TV-serien virker å heller være drevet av narrativet.

Noe av det fine med surrealisme er at man kan introdusere nye premisser hele tiden, noe som korresponderer godt med den Tiktok-aktige måten vi 

 kultur på: stadig skiftende, hyperventilerende. I likhet med 

mellom ulike dimensjoner, et godt utgangspunkt for kreativ utfoldelse knyttet til surrealismens inspirasjon fra psykoanalysen, hvor dikotomiene mellom våkenhet og drøm, det reelle og det imaginære og det bevisste og ubevisste kan oppheves. Seriens sterkeste side er den assosiative kraften som oppstår idet de optimistiske, foruroligende hyggelige scenene omkalfatres til marerittaktige scener, og der de urovekkende fengende sangene fungerer som en advarsel om hvor lett en lar seg hjernevaske.

Men de surrealistiske elementene av det improviserte og umiddelbare, som er helt sentralt i Youtube-serien, forsvinner i overgangen til TV-formatet. hvor handlingsforløpet motiveres av protagonistenes vilje. Karakterene er mer kritiske til sin egen situasjon – de lurer på hvorfor de er i huset, hvilken relasjon de har til hverandre og hva som foregår på utsiden. Spørsmålene stilles av karakterene selv, og ikke den som ser på. Da forsvinner litt av poenget.

Don't Hug Me I'm Scared 

Film/TV

Hva skjedde med surrealismen? 

Surrealisme er best på Youtube

Jeg tenker ofte på noe som skjedde i nabolaget mitt for ti års tid siden. Min gamle venn Si og jeg var oppe på arbeidsværelset og snakket og klimpret på hver vår gitar. Si er en av de beste gitaristene jeg noen gang har hørt, men han spiller aldri inn noe. Jeg veksler mellom å si at det er synd, og å synes det er noe litt vakkert over det. Nestenlåtene hans er noen av mine favorittsanger, men han blir aldri ferdig med dem. Uansett, jeg satt og hørte på ham en dag, da vi begynte å høre merkelige lyder utenfor huset. 

Vi gikk bort til vinduet, dro gardinene til side og så noen store lastebiler ute på gaten. En lastebil hadde en kranbilkurv på seg. De hadde tydeligvis kommet for å trimme eller hogge ned trær. Det var særlig ett tre, skulle det vise seg, en gigantisk eik på gårdsplassen hos naboen min. Det var det høyeste og bredeste treet i gaten vår, og lett to hundre år gammelt. Tanken på at den eika ikke skulle stå der den dagen jeg døde, hadde aldri slått meg. Men det lokale parkvesenet hadde slått fast at den var syk. Vi har tross alt orkaner her. Hvis treet skulle falle overende, kunne det knuse huset ved siden av. Det var om høsten, tidlig på ettermiddagen. Vi så tre av disse tremenneskene klatre opp i stammen av treet. Eller, én klatret, en sto i kranbilkurven, og en satt og betjente den. De saget av alle greinene, helt ned til lemmene, og trimmet treet totalt. Dette var det første de gjorde. Så tok de de mindre greinene. Treet sto igjen der, naken og tykk, som om disse greinene hadde vært dens marg og bein og virkelige kropp. Det var da vi hørte smellet. Eller, vi kjente det, og hørte det også, lyden av en stor eikegrein som traff bakken. Én etter én slapp de dem – bang! Hver gang raslet det i vinduene, og gulvet vibrerte. Vi kunne se hvor mye biomasse som traff gaten. På et tidspunkt, midt mellom disse små skjelvene, begynte vi å høre noen andre typer lyder. Mennene ropte til hverandre, ikke bare kommandoer nå, men høyere skravling. De hadde vært ganske håndverksmessige seg i mellom, men nå skjedde det noe uvanlig. Vi anstrengte oss for å skjelne ordene deres over summingen fra sagene og motorene. Det kom små utrop. «Hei! Så du ham denne gangen?» Og så ble alt stille. «Akkurat dér,» hørte jeg en si. «Det er redet.» Han gestikulerte med motorsagen. Vi skjønte ikke hva de snakket om først – et rede med fugler? Veps? Det var Si som hørte dem si: «Flyvende ekorn.» Treet hadde flyvende ekorn i seg. Glaucomys Volans, den varianten vi har her sør. De bor her, men du ser dem aldri. Flyvende ekorn beveger seg i skumringen eller om natten og sees sjelden, men det er likevel mange av dem. Dét var en setning som stod i lokalavisen Morning Star midtvinters i 1953. De lager hjemmene sine i hull som er hulet ut av andre dyr, for det meste hakkespetter. Folk likte å holde dem som kjæledyr, og ville til og med kutte ned trær for å prøve å fange dem. Galucomys, leste jeg, er latin for blå-grå mus. «Volans» betyr åpenbart å fly. De flyr egentlig ikke, selvfølgelig. De glir. Hudklaffene deres strekker seg, og de glir. De gjør seg om til papirfly og glir gjennom luften i trærne. De gjør seg til sine egne fallskjermer, og på kunstferdig vis bremser de sin nedstigning. Angivelig kan de fly mer enn førtifem meter på en enkelt tur. Gudene vet hvor mange generasjoner av disse skapningene som hadde blitt oppdratt i akkurat dette treet. Det kan ha vært som en egen by for de flygende ekornene, denne eika, et deres forfedres herskapshus. Ett spesielt ekorn var en skikkelig plage for tremennene, og stormet mot dem. En mor – ungene hennes var fortsatt i reiret, og reiret lå nakent på bakken. Hun ble forbanna og nektet å forlate treet. Hun virret opp og ned. Treet var blitt en til en pigg som stakk seksti meter rett opp i den blå himmelen. Hun løp til toppen og ble fanget der, og satt faktisk sammenkrøpet der på toppen av piggen. Mennene sto på bakken og stirret på henne med en slags lattermild beundring. Si og jeg så det hele fra det åpne vinduet. Han hadde tatt frem kameratelefonen. Minnene vil ha det til av vi så henne skjelve, men vi var vel egentlig for langt unna til å se det. Det var stille et øyeblikk som i et innpust, og så kastet hun seg ut i luften. Det var utrolig hvor sakte hun så ut til å bevege seg i løpet av de få sekundene hun var i luften. Hun landet midt på gaten og frøs til der, klamret seg til betongen. Sannsynligvis hadde hun klart hele livet å unngå å måtte lande på den dritten. En av mennene gikk bort til henne, bøyde seg ned og plaget henne litt med hjelmen. Hun lot seg liksom motvillig dytte av gaten og inn i noen busker. Jeg liker å forestille meg at hun klarte å samle sammen greiene sine og sette seg opp i et annet tre, men hvem vet – opplevelsen av bortvisningen kan ha vært for traumatisk. Mennene skar et spor ved foten av treet, og la en kjetting rundt det. Den andre enden ble hektet til et kjøretøy, som rygget ut og bort fra treet. Stammen sprakk og falt hardt ned på gaten, som en veltet statue. Dette lagde den største lyden av dem alle. Alt ristet. Noen bilalarmer gikk av. Det siste de gjorde var å kutte eika i skiver med motorsagen, kaste det på lasteplanet og dra det bort. Si og jeg var begge ganske forbløffet over hele greia. Ingen av oss snakket. Med noen års mellomrom spør jeg om videoen, men han sier at den er forsvunnet eller ligger på en gammel datamaskin. Som er morsomt, fordi det er akkurat det han alltid forteller meg om sangene sine.

I often think about this thing that happened in my neighborhood ten years ago. My old friend Si and I were upstairs in the study, talking and strumming guitars. Si is one of the best guitar players I have ever heard but never records anything. I oscillate between giving him grief about that and thinking it’s sort of beautiful. His half-songs are some of my favorite songs, but he never really finishes them. Anyway, I was listening to him, when we started to hear strange noises outside. We went to the window and parted the blinds and saw big trucks on the street. One truck had a “cherry picker” on it. They had come to trim or cut down trees. It was one tree, as it turned out, a gigantic oak in my next-door neighbor’s yard. Easily two hundred years old, it was the tallest and broadest tree on our street. The thought that it would not be standing when I die had never occurred to me. But the parks and landscaping department had determined that it was diseased. We have hurricanes here. If the tree were to fall in one, it could flatten a house. We watched three tree men climb up the trunk in the fall, early afternoon light. Or one climbed, one stood in the cherry-picker basket, and one sat operating it. They sawed off all the branches, down to the limbs, and dressed the tree stark. That was first. Then they took the smaller limbs. It stood there naked and thick, As if these had been its bones or truest body. That’s when we heard the boom. Felt it, rather, and heard it, too, the sound of a big oak limb hitting the ground. One after another they dropped them—BOOM! Each time the windows rattled, And the floor vibrated. You could tell how much biomass was hitting the street. At some point, amid those little quakes, we started to hear these other sounds. The men shouted at each other, not just commands but higher-pitched chatter. They had been quite workmanlike, but now something unusual was happening. We strained to make out their words above the buzzes of the saws and engines. There were little exclamations. “Ho! See him that time?” And all would go quiet. “Right there,” I heard one say. “That’s the nest.” He gestured with his chainsaw. We couldn’t tell what they were talking about at first—a nest of birds? Hornets? It was Si who heard them say, “Flying squirrel.” The tree had flying squirrels in it. Glaucomys Volans, the Southern variant. They live here, but you never see them. Flying squirrels move at dusk or in the night and seldom are seen, yet numerous. That was a sentence that ran in the local Morning Star in the mid-winter of 1953. They make a home in holes hollowed out by other animals, mostly woodpeckers. People liked to keep them as pets and would even cut down trees to catch them. Galucomys, I read, is Latin for blue-gray mouse. Obviously “Volans” means flying. They don’t really fly, of course. They glide. Their skin flaps stretch, and they glide. They make themselves into paper airplanes and slide through the air in the trees. They make themselves into their own parachutes and artfully slow their descents. Supposedly they can travel more than one hundred and fifty feet on a single ride. God knows how many generations of these creatures had been raised in the tree. It may have been like a city to the flying squirrels, this oak, an ancestral mansion. One particular squirrel was proving a devilment to the tree men, rushing at them. A mother—her kits were still in the nest, and the nest lay exposed on the ground. She was freaking out and refusing to leave the tree. She scampered up and down. The tree had become a spike that stuck straight up sixtyish feet into the blue sky. She raced to the top and got trapped and actually squatted there atop the spike. The men stood on the ground and gazed at her with a kind of amused admiration. Si and I watched it all from the open window. He had taken out his camera-phone. Memory says we could see her trembling, but we would have been too far away. There was an instant like an inhalation, and then she launched herself into the air. It was amazing how slowly she seemed to move during the few seconds airborne. She landed in the middle of the street and froze there, seized up on the concrete. Probably she had managed for her entire life to avoid having to land on that shit. One of the men went over to her, bent down, and bothered her with his helmet. She sort of grudgingly let herself be nudged off the street and into some bushes. I like to imagine she managed to collect her kits again and set up in another tree, But who can say—the experience of displacement may have been too traumatic. The men made a cut at the base of the tree and put a chain around it, higher up. The other end was hooked to a vehicle, which backed up and away from the tree. The trunk cracked and came down hard on the street like a statue being toppled. That made the biggest sound of all. Everything shook. Some car alarms went off. The last thing they did was chainsaw the oak into slices, load it, and haul it away. Si and I were both pretty much stunned by the whole thing. Neither of us spoke. Every few years I ask about the video, but he says it’s lost or on an old computer. Which is hilarious because that’s exactly what he always tells me about his songs. 

Glimt

The flight

Svevet

Tidens ånd

Personvern

Tidens ånd er en fri og uavhengig kulturavis som gir deg reportasjer, anmeldelser, nyheter, essays og artikler om kultur i Norge og i utlandet. Avisens mål er å ta kulturen og journalistikken om den på alvor. Tidens ånd følger Redaktørplakaten og 

Musikk

Litteratur

Kunst

Tema

Kontakt 

Annonsering

Abonnementsvilkår

Tidens Ånd

Ja takk, send meg nyheter og oppdateringer om Tidens ånd. Det er mulig å melde seg av listen senere. 

Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.

God Aften til Dem, Matias Faldbakken

Ideen om kritikk som cocky selvposisjonering (del 1)

Surrealisme er best på Youtube

Svevet

Ukens utvalgte

Lil Uzi Vert - I Just Wanna Rock

Joni Mitchell
The Asylum Albums (1972 - 1975)

Billy Meier - I Want To Believe
Dev test subtitle for I want to Believe

Tigerstate

The Teatles Book 18

Jeg lurer ofte på hvorfor jeg bruker så mye tid og krefter på Sportsklubben Brann

Det amerikanske blikket (på Oslo)

Rave i Kyiv

Høstutstilling som tar litt stilling

En upornografisk fortelling om pornografiske fortellinger

Bli oppdatert

Tidens ånd

God Aften til Dem, Matias Faldbakken

Ideen om kritikk som cocky selvposisjonering (del 1)

Surrealisme er best på Youtube

Svevet

Ukens utvalgte

Lil Uzi Vert - I Just Wanna Rock

Joni MitchellThe Asylum Albums (1972 - 1975)

Billy Meier - I Want To BelieveDev test subtitle for I want to Believe

Tigerstate

The Teatles Book 18

Jeg lurer ofte på hvorfor jeg bruker så mye tid og krefter på Sportsklubben Brann

Det amerikanske blikket (på Oslo)

Rave i Kyiv

Høstutstilling som tar litt stilling

En upornografisk fortelling om pornografiske fortellinger

Bli oppdatert

Joni Mitchell
The Asylum Albums (1972 - 1975)

Billy Meier - I Want To Believe
Dev test subtitle for I want to Believe