Ideen om kritikk som cocky selvposisjonering (del 1)

Jeg skjønner ikke hvorfor det er så jævlig mange tyskere her. Med en gang vi landet på denne øya hørte vi dem brøle til hverandre. Jeg liker dem ikke. Liker ikke at de ikke anerkjenner nærværet av andre mennesker, men bare ser surt opp på deg og vifter med de upleide tåneglene sine for å markere at de eier den kubikkmeteren med luft som til enhver tid omgir dem. Dette er ikke den skandinaviske sjenansen, den kjenner vi, å gå litt usikkert rundt med et håndkle slått om skuldrene, og kanskje smile så forsiktig at ingen andre ser det. Den tyske turisten sender deg ikke et forsiktig smil tilbake. Han stirrer bare surt, som om du har invadert deres private lebensraum med badeskoene dine.

Og alt jeg sier er usaklig. Kjæresten min smiler til alle og alle smiler til henne. Jeg vet at det er min usikkerhet som projiserer fiendskap på alle rundt meg, og jeg vet at jeg tyr til verdens mest forslitte fiendebilde, og jeg tror at han fyren med føttene er nederlender, ikke tysker. Men det føles sånn allikevel. Det føles sånn når du lander i turisthelvete etter å ha sittet på kaféer i storbyer og bestilt drinker på språk du ikke kan for å glemme hvem du er i noen dager, for å prøve å fornekte at du strengt tatt er en tysk turist du også.

Og det føles faktisk sånn for de vi er her og besøker, en nordmann og en italiener som har reist ned hit til øya for å jobbe, hun på et universitet og han i en helsekostbutikk. De liker ikke tyskerne de heller, og vi bonder litt på det.

I går kveld satt vi på den svære takterrassen deres og så utover fjellene. Det var måneskinn, vi drakk cava og spiste macadamianøtter og hørte på new age-musikk produsert av RZA fra Wu-Tang Clan. Hun vi besøker fortalte at det fantes en egen spiritualitet på denne øya, og at den fantes både i folka og naturen. Og så fortalte hun om chakraer, om Shiva og Shakti og om hvordan vi dras mellom dem, mellom det maskuline og det feminine, jorda og universet. Og jeg kjente meg igjen i det hun snakket om, fordi jeg tolket chakraene om til spenningen mellom avstand og nærhet, frihet og bundethet, den doble ambisjonen om slippe unna verden og om å komme så tett inntil den som mulig, som definerer alt jeg skriver.

Derfor er jeg helt enig med deg i at kritikk er en kjærlighetshandling. Jeg vil vel drive det så langt som til å si at jeg ikke ville stole på noen form for skrift som ikke var drevet av kjærlighet. Eller av begjær, kanskje. For hvorfor skulle vi skrive, hvorfor skulle vi i det hele tatt befatte oss med dette om det ikke var for prøve å komme nærmere?

Jeg tenker på et intervju med Mötley Crüe fra 1984. Nikki Sixx og Vince Neill svarer vennlig på journalistens spørsmål om all dritten som ble kastet opp på scenen.

There were a few missiles flying around whistling about your ears. Why do you think that was going on?

Nikki: We dont think there was enough. At our concerts, that we headline, we ask the audience to throw shit at us.

Did I see raw meat being thrown?

Vince: That was great! Somebody had the imagination to come with some liver packed in some case.. (her begynner alle å snakke i munnen på hverandre, og det blir vanskelig å følge)

Nikki: Everybody told us that you guys go on stage you gonna get pelted with all this stuff, we go that´s good, that’s great, that’s what the audience does to us

So should it be seen as affection rather than aggressiveness?

Vince: Yeah, because that means they want to get close to you. If that means they want to get close to you to beat your face in or they want to get close to you to get to know you, at least it’s, like, closeness.

Og når jeg kommer på dette er det fordi de mest forbanna tekstene jeg selv har skrevet har vært kjærlighetserklæringer, desperate forsøk på å gjenopprette et forhold som slås i stykker hele tiden, mellom verden og meg selv, mellom et tenkende, følende og skrivende jeg, og et kulturliv som med kynisme, horeri og generell stupiditet alltid får meg til å ville slå opp.

Vi satt ute i måneskinnet og så utover fjellene. Venninna vår snakket om Shiva og Shakti og RZA pumpa diazepam-beats på en liten bluetooth-speaker. Og i det hun var på sitt mest entusiastiske virket det som om hun ble hun skamfull. Hun avbrøt plutselig seg selv og spurte om vi gadd å høre mer på new age-røret hennes.

Hun og jeg er ganske like, tror jeg. I hvert fall demografisk. Vi ble født i Oslo midt på 1970-tallet og vokste opp i et miljø som vendte blikket bakover. Foreldrene våre, lærerne våre, folkene vi så på barne-tv, alle hadde de en gang marsjert, om ikke særlig taktfast, mot lyset av en ny morgendag. Men morgendagen kom ikke. Det var bare vi som kom i stedet. Med stinkende bleier og umettelige små gap lenket vi dem fast til livet. Og hvert skritt inn i våre egne liv tok vi mot horisonten av deres tapte muligheter. Slik lærte vi at alle posisjoner var inntatt allerede. Slik lærte vi at alt var en pastisj. Slik lærte vi å skamme oss over i det hele tatt å prøve. Slik lærte vi at det ikke finnes noe alternativ.

Jeg tror det er en grunn til at vår generasjon så betingelsesløst slukte dette neoliberale mantraet. For vi hadde ikke lært å navigere mellom verdensbilder. Vi bare lurte oss selv til å tro det. Eller kanskje vi ble lurt. Vi vokste opp i en kultur der staten kunne knipe hardt igjen på lyd- og bildestrømmen som definerer hvordan folk som ikke vet bedre forholder seg til verden. Og vi visste ikke bedre. Alt vi fikk var utvalgt på Marienlyst og sendt oss via Tryvannstårnet. Og alternativene vi visste om sto først og fremst i opposisjon til denne hovedstrømskulturen, som for å bekrefte den: idealistiske nærradiostasjoner som drev med forbønn eller spilte punk, og i sin skakke marginalitet ikke truet det bestående.

Grunnen til at jeg snakker om chakraer, som jo innledet hele denne ekskursen, er at jeg kjenner igjen den samme spenningen, som jeg har funnet i alt fra håndskriblede notater i hjørnet av kladdebøker på videregående en strekgubbe som blir dratt nedover og oppover, mot jorda og mot himmelen, det var meg som prøvde å håndtere kaoset som oppsto i meg etter at jeg for første gang hadde blitt tatt i mot av en annen kropp, smeltet inn i denne kroppen så og si, og i en lærebok i jordmorkunst fra 1500+tallet som jeg fant i et nedstøvet magasin i kjelleren på UB, der jeg hadde en studentjobb som bokoppstiller med lønnstrinn 1 for ca 20 år siden. Et bilde der to menn ser opp på stjernene, en gammel mann og en gutt med et astronomisk apparat, utenfor et rom der en kvinne føder et barn, og det er nettopp den samme spenningen det å skrive handler om for meg, og selvom jeg da ikke lenger er kritiker er alt jeg skriver kritikk, alt jeg gjør er kritikk, den samme spenningen mellom himmelen og jorden som min venn fortalte om på terrassen i går kveld, spenningen mellom avstand og nærhet, mellom det som er langt der borte og det som er akkurat her, men som kanskje likevel er aller lengst unna, spenningen mellom impulsen til å trekke verden til meg, og til å holde den på avstand, til å elske og til å observere, og kanskje det som kommer mest hatefullt til uttrykk er kanskje kjærligheten, når jeg skriver rasende, pompøst, frekt og arrogant, når jeg “tøffer meg " er det kanskje akkurat da jeg er på mitt mest sårbare og mest kjærlighetsfulle. Men nå er jeg altså ikke lenger kritiker, og kanskje det er derfor jeg har gitt opp det håndverket, nettopp fordi jeg forsto at jeg ikke kunne skrive slik jeg ville skrive innenfor kritikkens rammer, og kanskje det var derfor jeg var opptatt av å sprenge disse rammene. Og jeg merker det mer og mer, etter hvert som jeg blir eldre, at jeg ikke er i stand til å skrive noe annet enn dypt personlig, faktisk, fordi alt annet blir fake.