Svevet

Jeg tenker ofte på noe som skjedde i nabolaget mitt for ti års tid siden. Min gamle venn Si og jeg var oppe på arbeidsværelset og snakket og klimpret på hver vår gitar. Si er en av de beste gitaristene jeg noen gang har hørt, men han spiller aldri inn noe. Jeg veksler mellom å si at det er synd, og å synes det er noe litt vakkert over det. Nestenlåtene hans er noen av mine favorittsanger, men han blir aldri ferdig med dem. Uansett, jeg satt og hørte på ham en dag, da vi begynte å høre merkelige lyder utenfor huset.

Vi gikk bort til vinduet, dro gardinene til side og så noen store lastebiler ute på gaten. En lastebil hadde en kranbilkurv på seg. De hadde tydeligvis kommet for å trimme eller hogge ned trær. Det var særlig ett tre, skulle det vise seg, en gigantisk eik på gårdsplassen hos naboen min. Det var det høyeste og bredeste treet i gaten vår, og lett to hundre år gammelt. Tanken på at den eika ikke skulle stå der den dagen jeg døde, hadde aldri slått meg. Men det lokale parkvesenet hadde slått fast at den var syk. Vi har tross alt orkaner her. Hvis treet skulle falle overende, kunne det knuse huset ved siden av. Det var om høsten, tidlig på ettermiddagen. Vi så tre av disse tremenneskene klatre opp i stammen av treet. Eller, én klatret, en sto i kranbilkurven, og en satt og betjente den. De saget av alle greinene, helt ned til lemmene, og trimmet treet totalt. Dette var det første de gjorde. Så tok de de mindre greinene. Treet sto igjen der, naken og tykk, som om disse greinene hadde vært dens marg og bein og virkelige kropp. Det var da vi hørte smellet. Eller, vi kjente det, og hørte det også, lyden av en stor eikegrein som traff bakken. Én etter én slapp de dem – bang! Hver gang raslet det i vinduene, og gulvet vibrerte. Vi kunne se hvor mye biomasse som traff gaten. På et tidspunkt, midt mellom disse små skjelvene, begynte vi å høre noen andre typer lyder. Mennene ropte til hverandre, ikke bare kommandoer nå, men høyere skravling. De hadde vært ganske håndverksmessige seg i mellom, men nå skjedde det noe uvanlig. Vi anstrengte oss for å skjelne ordene deres over summingen fra sagene og motorene. Det kom små utrop. «Hei! Så du ham denne gangen?» Og så ble alt stille. «Akkurat dér,» hørte jeg en si. «Det er redet.» Han gestikulerte med motorsagen. Vi skjønte ikke hva de snakket om først – et rede med fugler? Veps? Det var Si som hørte dem si: «Flyvende ekorn.» Treet hadde flyvende ekorn i seg. Glaucomys Volans, den varianten vi har her sør. De bor her, men du ser dem aldri. Flyvende ekorn beveger seg i skumringen eller om natten og sees sjelden, men det er likevel mange av dem. Dét var en setning som stod i lokalavisen Morning Star midtvinters i 1953. De lager hjemmene sine i hull som er hulet ut av andre dyr, for det meste hakkespetter. Folk likte å holde dem som kjæledyr, og ville til og med kutte ned trær for å prøve å fange dem. Galucomys, leste jeg, er latin for blå-grå mus. «Volans» betyr åpenbart å fly. De flyr egentlig ikke, selvfølgelig. De glir. Hudklaffene deres strekker seg, og de glir. De gjør seg om til papirfly og glir gjennom luften i trærne. De gjør seg til sine egne fallskjermer, og på kunstferdig vis bremser de sin nedstigning. Angivelig kan de fly mer enn førtifem meter på en enkelt tur. Gudene vet hvor mange generasjoner av disse skapningene som hadde blitt oppdratt i akkurat dette treet. Det kan ha vært som en egen by for de flygende ekornene, denne eika, et deres forfedres herskapshus. Ett spesielt ekorn var en skikkelig plage for tremennene, og stormet mot dem. En mor – ungene hennes var fortsatt i reiret, og reiret lå nakent på bakken. Hun ble forbanna og nektet å forlate treet. Hun virret opp og ned. Treet var blitt en til en pigg som stakk seksti meter rett opp i den blå himmelen. Hun løp til toppen og ble fanget der, og satt faktisk sammenkrøpet der på toppen av piggen. Mennene sto på bakken og stirret på henne med en slags lattermild beundring. Si og jeg så det hele fra det åpne vinduet. Han hadde tatt frem kameratelefonen. Minnene vil ha det til av vi så henne skjelve, men vi var vel egentlig for langt unna til å se det. Det var stille et øyeblikk som i et innpust, og så kastet hun seg ut i luften. Det var utrolig hvor sakte hun så ut til å bevege seg i løpet av de få sekundene hun var i luften. Hun landet midt på gaten og frøs til der, klamret seg til betongen. Sannsynligvis hadde hun klart hele livet å unngå å måtte lande på den dritten. En av mennene gikk bort til henne, bøyde seg ned og plaget henne litt med hjelmen. Hun lot seg liksom motvillig dytte av gaten og inn i noen busker. Jeg liker å forestille meg at hun klarte å samle sammen greiene sine og sette seg opp i et annet tre, men hvem vet – opplevelsen av bortvisningen kan ha vært for traumatisk. Mennene skar et spor ved foten av treet, og la en kjetting rundt det. Den andre enden ble hektet til et kjøretøy, som rygget ut og bort fra treet. Stammen sprakk og falt hardt ned på gaten, som en veltet statue. Dette lagde den største lyden av dem alle. Alt ristet. Noen bilalarmer gikk av. Det siste de gjorde var å kutte eika i skiver med motorsagen, kaste det på lasteplanet og dra det bort. Si og jeg var begge ganske forbløffet over hele greia. Ingen av oss snakket. Med noen års mellomrom spør jeg om videoen, men han sier at den er forsvunnet eller ligger på en gammel datamaskin. Som er morsomt, fordi det er akkurat det han alltid forteller meg om sangene sine.

(Til norsk av Audun Vinger)

English version

I often think about this thing that happened in my neighborhood ten years ago. My old friend Si and I were upstairs in the study, talking and strumming guitars. Si is one of the best guitar players I have ever heard but never records anything. I oscillate between giving him grief about that and thinking it’s sort of beautiful. His half-songs are some of my favorite songs, but he never really finishes them. Anyway, I was listening to him, when we started to hear strange noises outside. We went to the window and parted the blinds and saw big trucks on the street. One truck had a “cherry picker” on it. They had come to trim or cut down trees. It was one tree, as it turned out, a gigantic oak in my next-door neighbor’s yard. Easily two hundred years old, it was the tallest and broadest tree on our street. The thought that it would not be standing when I die had never occurred to me. But the parks and landscaping department had determined that it was diseased. We have hurricanes here. If the tree were to fall in one, it could flatten a house. We watched three tree men climb up the trunk in the fall, early afternoon light. Or one climbed, one stood in the cherry-picker basket, and one sat operating it. They sawed off all the branches, down to the limbs, and dressed the tree stark. That was first. Then they took the smaller limbs. It stood there naked and thick, As if these had been its bones or truest body. That’s when we heard the boom. Felt it, rather, and heard it, too, the sound of a big oak limb hitting the ground. One after another they dropped them—BOOM! Each time the windows rattled, And the floor vibrated. You could tell how much biomass was hitting the street. At some point, amid those little quakes, we started to hear these other sounds. The men shouted at each other, not just commands but higher-pitched chatter. They had been quite workmanlike, but now something unusual was happening. We strained to make out their words above the buzzes of the saws and engines. There were little exclamations. “Ho! See him that time?” And all would go quiet. “Right there,” I heard one say. “That’s the nest.” He gestured with his chainsaw. We couldn’t tell what they were talking about at first—a nest of birds? Hornets? It was Si who heard them say, “Flying squirrel.” The tree had flying squirrels in it. Glaucomys Volans, the Southern variant. They live here, but you never see them. Flying squirrels move at dusk or in the night and seldom are seen, yet numerous. That was a sentence that ran in the local Morning Star in the mid-winter of 1953. They make a home in holes hollowed out by other animals, mostly woodpeckers. People liked to keep them as pets and would even cut down trees to catch them. Galucomys, I read, is Latin for blue-gray mouse. Obviously “Volans” means flying. They don’t really fly, of course. They glide. Their skin flaps stretch, and they glide. They make themselves into paper airplanes and slide through the air in the trees. They make themselves into their own parachutes and artfully slow their descents. Supposedly they can travel more than one hundred and fifty feet on a single ride. God knows how many generations of these creatures had been raised in the tree. It may have been like a city to the flying squirrels, this oak, an ancestral mansion. One particular squirrel was proving a devilment to the tree men, rushing at them. A mother—her kits were still in the nest, and the nest lay exposed on the ground. She was freaking out and refusing to leave the tree. She scampered up and down. The tree had become a spike that stuck straight up sixtyish feet into the blue sky. She raced to the top and got trapped and actually squatted there atop the spike. The men stood on the ground and gazed at her with a kind of amused admiration. Si and I watched it all from the open window. He had taken out his camera-phone. Memory says we could see her trembling, but we would have been too far away. There was an instant like an inhalation, and then she launched herself into the air. It was amazing how slowly she seemed to move during the few seconds airborne. She landed in the middle of the street and froze there, seized up on the concrete. Probably she had managed for her entire life to avoid having to land on that shit. One of the men went over to her, bent down, and bothered her with his helmet. She sort of grudgingly let herself be nudged off the street and into some bushes. I like to imagine she managed to collect her kits again and set up in another tree, But who can say—the experience of displacement may have been too traumatic. The men made a cut at the base of the tree and put a chain around it, higher up. The other end was hooked to a vehicle, which backed up and away from the tree. The trunk cracked and came down hard on the street like a statue being toppled. That made the biggest sound of all. Everything shook. Some car alarms went off. The last thing they did was chainsaw the oak into slices, load it, and haul it away. Si and I were both pretty much stunned by the whole thing. Neither of us spoke. Every few years I ask about the video, but he says it’s lost or on an old computer. Which is hilarious because that’s exactly what he always tells me about his songs.